Historie2014

Overhallahus-2014Stihl-2014ishavskraftNationen-Toppbanner

Innkalt til Narvikfronten

Tips en venn
8

Internt referansenummer: 15.10.2010 - A
Kilde:
KRIG OG OKKUPASJON I PORSANGER
Emnehefte nr. 19
Tor Schulstad og Anstein Mikkelsen
Skoledirektøren i Finnmark
1984
(Klikk her for å lese informasjon om dette emnehefte)
(Klikk her for å lese Forordet til boken)


Innkalt til Narvikfronten

JONAS NICOLAYSEN FRA BØRSELV PÅ ØSTSIDA AV PORSANGER, HADDE FØDSELSDAG 9.ÅPRIL 1940. 38-ÅRS DAGEN SIN FIKK HAN ALDRI FEIRE, OG KOMMER NEPPE TIL Å GLEMME DEN HELLER. FOR PRESANGEN FIKK HAN PR. TELEGRAM:

MOBILISERINGSORDRE TIL ALTABATALJON OG FRONTEN VED NARVIK. MG-SKYTTER NICOLAYSEN FRA BØRSELV DRO, SLOSS, VANT - OG TAPTE, JONAS BLE GARVET KRIGER I DE VILLE FJELLENE VED NARVIK, HAN OPPLEVDE KRIGENS REDSLER, MED VÅPEN I HÅND, MANN MOT MANN.

I 1939 var Jonas Nicolaysen på nøytralitetsvakt på grensa mot Sovjet og Finland. De norske troppene var forlagt i Sandnes og Kirkenes. I 30-40 kuldegrader voktet de frysende soldatene landets nøytralitet. Europa sto allerede i brann.

- Men vi ble dimitert fra tjenesten ved grensa, Jeg var akkurat kommet hjem til Brenna, der vi bodde den gangen, da mobiliseringsordren kom. På 38-års dagen min ble jeg innkalt til Altabataljon.

Telegrammet fortalte at vi skulle bli hentet i Brenna. M/S Sørøy kom inn Porsangerfjorden for å samle opp soldater. En god del kom ombord i Hamnbukt, mens vi her på østsida samlet oss i Brenna. Båten gikk så til Alta der vi fikk utlevert unifom, effekter og våpen.

Der fikk vi også vite at vi skulle ned til Narvik og hjelpe de andre norske styrkene, og de allierte å holde tyskerne borte fra Nord-Norge.

Vi dro direkte til Sjøvegan, hvor vi startet vårt felttog mot tyskerne. Stemninga var god blant oss i Altabataljon da vi dro mot Gratangen hvor vi hadde vårt første sammenstøt med de tyske elitesoldatene. Sammen med IR 16, noen franskmenn og engelskmenn gikk vi til kamp. Slaget sto på i fire døgn i ett, forteller Jonas som selv var maskingeværskytter, med Sivert Josefsen fra Børselv som hjelpesmann.

TYSKERNE BLE SLÅTT

Det skulle bli et hardt slag i Gratangen, et av mange. -Tyskerne var seiersikre. Men da fikk de virkelig oppleve hva Krag-Jørgensen, vår beste rifle kunne utrette. For mange tyskere fikk sin livs store overraskelse her, og for flere den siste. Det ble skutt mange på lange avstander 3-400 meter, med ei kule midt mellom øynene.

Slaget sto på i fire døgn. Tyskerne hadde reservemannskaper, det hadde ikke vi. Men vi beit fra oss, og tilslutt trakk de seg tilbake, forteller Jonas, som husker det var knapt både med ammunisjon og proviant.

- Men etterhvert overtok vi både tyske automatvåpen og håndgranater. De var til stor hjelp senere, sier han og minnes utallige trefninger i de to månedene kampene foregikk rundt malmbyen Narvik.

- Det ble lite søvn. De hadde stadig nye tropper, mens vi bare måtte stå på. Likevel jaget vi dem milevis tilbake. En kar i laget vårt, en fra Sørøya, ble såret da vi løp rett inn i konsentrert mitralijøseild. Kulene slo ned mellom beina på meg, suste rundt ørene, og ei kule slo gjennom uniformslua før jeg kom meg i dekning, forteller Jonas.

VI HADDE DEM I FELLA

Kampene om Narvik sto på i to måneder. Tyskerne led store tap, og de norske styrkene hadde framgang og vant. -Den siste kampen husker jeg spesielt godt. Den har ergret meg, nesten plaget meg i årene etter krigen, sier Jonas.

- Det var kampen om Bjørnefjell. Der hadde vi omringet 5000 tyskere. Proviant og ammunisjon slapp tyskerne ned fra fly, men mye av det klarte vi også å overta. Tyskerne var i fella, det var det ingen tvil om. Vi forsto også at når Ejørnefjell falt, da var også de tyske elitestyrkene slått i Narvik.

Men plutselig fikk vi ordre om å trekke oss tilbake. Først trodde vi at Varangerbataljon var kommet og skulle avløse oss. Men det kom ingen andre norske, eller allierte soldater og overtok stillingene våre.

Vi var trøtt og lei. Og keg tror mange med meg bannet både hardt og lenge da vi skjønte at vi hadde kapitulert. Vi kunne tilintetgjort de 5000 tyskerne på Bjørnefjell, men vi fikk ikke lov. Det var bittert å la tyskerne få landet så lett.

MED BERGKOMPANIET

Jonas dro hjem, og gjennom hele krigen holdt han seg på hjemplassen Brenna. Men i 1944, like før jul, da tyskerne begynte å brenne kommunen, dro han østover. - Det var ingen tvil om at tyskerne var på flukt. Enorme bilkolonner, russefanger og tyske tropper kom i en endeløs strøm over Eørselvfjellet. Da Lars Johnsen og jeg stakk østover, hadde vi vansker med å komme over veien uten å bli sett, forteller Jonas.

I Skipagurra i Tana-dalen møtte de to de norske styrkene som var kommet fra England via Murmansk. - Både Lars Johnsen og jeg ble med Bergkompaniet hit tilbake til Porsanger. I direkte kamp med tyskerne kom jeg ikke, men jeg var med på den første patruljen over til vestsida av fjorden, som da var fiendeland.

Var du redd noen ganger i løpet av krigsårene og kampene?

- Redd? sier Jonas og drar lenge på det...
- Nervene holdt for meg. Noen fikk problemer, men jeg bet tennene sammen, særlig når det sto på som hardest. Et kulehull i lua kan gjøre deg litt betenkt. Bare noen centimetre lavere... Da hadde jeg ikke vært redd mer, sier Jonas.


Tilrettelagt av: Hovedforfattere: Tor Schulstad og Anstein Mikkelsen, digitalisert av Knut Egil Kvarving
Kilde: KRIG OG OKKUPASJON I PORSANGER
Årstall: Utgitt i 1984

Utstyr under kampene
8
Forfatter: rune
Dato: 2012-06-08 14:38:21
Det som slår meg er det blir lite omtalt vilket utstyr de norske soldatene hadde og fikk tak i men eller en fin historie
Stem nå:   0