Historie2014

Overhallahus-2014Stihl-2014ishavskraftNationen-Toppbanner

Et lommeur kostet 8 mennesker livet...(Norges første massemorder)

Tips en venn
9

Internt referansenummer: 14.10.2013 - BOK
Kilde:
De endte på skafottet
Om mord og udåd, drapsmenn og dommer i gammel tid.
Av: Per Hohle
GRØNDAHL & SØN FORLAG A.S.
Oslo 1980
ISBN 82-504-0402-5
Klikk her for å lese forordet.
Klikk her for å lese mer om Per Hohle.


Et lommeur kostet 8 mennesker livet...

(Norges første massemorder)

Les mer om massemorder Nils Narumsbakken her

 


Kanten het en husmannsplass under gården Rødnes i Land. Plassen lå i et skogholt like ved Randsfjordens Østbredd, nær herredsgrensen mellom Fluberg og Søndre Land, som i dag omfattes av storkommunen Land.

La oss gå 147 år tilbake i tiden, til mandag 21. januar 1833. Ved 9-tiden om kvelden den vinterdagen banker det varsomt på døra til stuebygningen på Kanten.

- Kom inn! svarer en kvinnestemme.

På trammen utenfor høres tunge steg. Døra glir opp — varsomt — og en voksen kar kommer stille inn. Han blir stående ved døra, etter å ha lukket den igjen etter seg.

Kvinnen som ba ham komme inn, sitter borte ved peisen, der ilden holder på å gå ut. I det svake lyset fra peisilden ser hun ikke mannen tydelig. På hodet har han en lue som er trukket så godt ned i ansiktet at øynene nesten ikke er synlige.

Fremmedkaren flytter seg ikke fra døra og han sier ikke et ord. Men kvinnen borte ved peisen legger merke til at han ser seg om i rommet, som er både kjøkken og stue på husmannsplassen. Hun er den eneste som er oppe ennå i huset. Men fra sengene langs veggene i kjøkkenet høres lyden av sovende mennesker. Folk flest utover bygdene la seg tidlig i de tider.

Kvinnen ber den fremmede mannen sitte ned og varme seg. Men han står der like urørlig borte ved døra. Heller ikke nå gir han lyd fra seg. Hun synes det er en rar fremferd dette, men sier ikke hva hun tenker. Det sene tidspunktet og denne merkelige tausheten hans — det er som han vil gjemme seg bort, gjør henne utrygg.

- Å kjem du frå? spør hun plutselig.

Han mumler noe om at han har gått over isen fra vestsiden av fjorden. Så snur han seg, tar i dørklinka og forsvinner i nattemørket utenfor.

- Åkken var detta? spør Lars Rødnes sin kone.

Det er hun som fremdeles er oppe, og som tok mot den mystiske fremmedkaren. Lars hadde ligget og halvlsovet under besøket. Han hadde ikke sett mannen, heller ikke hørt hva han sa.

- Je trur det var'n Nils Narumsbakken! svarer hun.
- Å jasså trur'u det. Var'e den fanten, så kom'n itte i no' godt ærend!

Og Lars hadde nok rett i det. Han kjente Nils og visste at han var en lei kar. I bygda hadde han ord på seg for å være noe av en «tjuvfant». Hevngjerrig var han også.

Han hadde slett ikke kommet over isen fra vestsiden av fjorden. Han bodde nemlig på husmannsplassen Narumsbakken eller Narumseie oppe i skoglia ovenfor Kanten. Lausgarda heter den dag i dag grenda der oppe.

Hva var det Nils ville den kvelden han stakk innom så vidt på Kanten? Jo, han hadde skumle hensikter, var ute i et farlig ærend, for å bruke et mildt uttrykk. Forhistorien er denne:

I oktober 1832 ble det holdt auksjon på prestegården i Land etter sogneprest Herman Meldahl, som var død året før. Folk strømmet til på auksjoner i de tider og det brukte å flyte rikelig både med brennevin og øl. Slik også på denne auksjonen. En av dem som hadde forsynt seg godt av de sterke drikker var Nils Rødneseie, som var en av husmennene under Rødnes gård i Fluberg. Da han etter sviren var kommet hjem, viste det seg at han savnet forskjellige ting han hadde hatt på seg. Blant disse var et dobbeltkapslet lommeur av sølv, som han var rent ulykkelig over å ha mistet.

Da Nils kom til seg selv igjen, var han ikke i tvil om at han hadde vært utsatt for en lommetyv, og det en av frekkeste slaget til og med. Nils anmeldte ikke tyveriet til lensmannen med det samme. Men både han selv og et par naboer som han klaget sin nød til, gjorde hva de kunne for å oppspore uret og tyven.

En av naboene var Lars Rødnes, som var husmann på Kanten og 40 år gammel. Han viste straks en særlig iver etter å finne det stjålne lommeuret, og det lyktes ham da også å oppspore dette - hos en kar som kunne fortelle at han hadde byttet klokka til seg av Nils Narumsbakken.

Da den bestjålne Nils Rødneseie fikk vite dette, anmeldte han tyveriet til den offiseren som var sjef for det kompaniet som soldaten Nils Narumsbakken tilhørte. Men innen det kunne tas opp forhør, ble Lars Rødnes bedt om å ha lommeuret i forvaring. Det gjorde han ikke uten risiko, for både han og folk flest i bygda visste at Nils Narumsbakken var en hevnfus kar.

Da Nils fikk vite at Lars hadde tatt vare på uret, ble han meget forbitret over dette - en forbitrelse som snart gikk over til et farlig hat til husmannen på Kanten. Nils, som fra før var straffet for noen mindre tyverier - i alt 19 - visste at dersom han ble dømt for urtyveriet, kom straffen til å bli hardere enn før. Det gjaldt derfor å få tak i klokka. Greide han det, ble det vanskelig å bevise tyveriet.

Lars Rødnes kjente ikke til at Nils var straffet for voldsforbrytelser noen gang. Men i bygda ble det fortalt at han en gang hadde drept en geitekilling som hadde stanget til ham, og at det hadde frydet ham å stå over det mishandlede dyret og se dets dødskamp. En annen gang hadde han hevnet seg på en bonde ved å snike seg inn i fjøset hans og kvele en ku til døde. Nils hadde et barn med datteren til denne bonden, som var svært nøye med å kreve oppfostringsbidraget av ham.

Tankene på hvorledes han skulle få tak i lommeuret opptok Nils mer og mer. Først hadde han tenkt å passe opp - eller rettere sagt overfalle - Lars Rødnes ute i skog og mark. Men det var lite trolig at Lars gikk med klokka på seg. Derfor slo Nils fra seg den planen.

Etter hvert klekket han ut en grufull plan. Han gikk ut fra at Lars hadde lommeuret gjemt hjemme hos seg på Kanten. Men for å få tak i det, måtte først alle som bodde i stuebygningen bli brakt til taushet. Nils visste at 7-8 mennesker bodde der, med smått og stort, og alle disse måtte drepes før han kunne begynne letingen etter uret. Når han så hadde funnet dette, ville han tenne på stuebygningen. Denne var av tømmer, så det kom til å bli en brann som ville utslette alle spor etter hans myrderier. Trodde han. - Det ble en ren besettelse hos ham å få gjennomført denne forferdelige planen.

Den kvelden Nils banket på stuedøra på Kanten, var han fast bestemt på å gå til aksjon. Som mordvåpen ville han bruke øks, og en slik var han sikker på å finne i uthuset på plassen. Men han fant ingen øks da han kom dit, hverken i vedskjulet eller fjøset. Når han likevel banket på og gikk inn, har han vel tenkt at han kunne finne et passende slagvåpen der inne. Så viste det seg at kona til Lars Rødnes ennå ikke hadde lagt seg. Dermed måtte Nils utsette sitt fryktelige «ærend» til en annen kveld, eller natt. Men han hadde sett seg godt om der inne i kjøkkenet, så han visste hvor sengene sto. Og etter det han hadde sett var det i alt åtte mennesker som bodde der på plassen. Han gikk ut fra at alle lå i kjøkkenet om natten.

Det gikk to dager etter hans besøk på Kanten. Om morgenen 23. januar dro han hjemmefra Narumsbakken for å drive med noe smiearbeid oppe på Narumssetra. Han tok da med seg en øks, som tilhørte broren, og den bar han på resten av dagen.

Om kvelden gikk han ned i bygda, med øksa godt skjult i klærne. Han var innom på en plass som het Løvlien før han bega seg til Kanten. Denne plassen lå omkring en halv kilometer fra Kanten, og hans besøk der på Løvlien vitner ikke om at han var en forbryter med særlig omtanke.

Ved 10-tiden om kvelden kom han til Kanten. Da han kikket inn gjennom kjøkkenvinduet, så det ut til at alle var gått til ro for natten. Han snek seg da bort til trammen foran inngangsdøra og steg varsomt opp på den.

Så fredelige var forholdene på landsbygda i de tider at folk flest, både i gård og husmannsstue, lå for ulåste dører om nettene. Dette var også tilfelle på Kanten, selv etter det mystiske besøket de hadde hatt der to døgn tidligere. Både Lars Rødnes og hans kone visste at Nils Narumsbakken ikke hadde noe godt i sinnet da han kom den kvelden. De kunne likevel ikke tenke seg at han var ute for å drepe folk.

Nils står en stund på stuetrammen, legger øret til døra og lytter. Innefra hører han et og annet snork. Men det han hører best er sitt eget hjerte, som banker sterkere og raskere enn vanlig, og suset fra de snødekte granene som står mastehøye rundt plassetunet.

Med den ene hånden tviholder han om økseskaftet, den andre legger han forsiktig på dørklinka. Tenk om de har låst døra! Kanskje ikke så rart etter hans skumle besøk her på Kanten to dager i forveien?

Varsomt vrir han på klinka, skyver så på døra. Jo, den gir etter og glir opp! Nils lister seg inn gjennom dørgløtten. Han banner stille da dørhengslet gir lyd fra seg. Et rustent pip som i hans Ører blir til sterk støy. Så skyver han døra sakte og forsiktig igjen bak seg. I et jerngrep holder han om økseskaftet.

Sover alle? Han sniker seg noen få steg over kjøkkengolvet, stopper og står og lytter. Det er bare to-tre skritt bort til nærmeste seng. Og han vet at i den ligger Lars Rødnes, som han hater så inderlig. Men innen han lister seg dit bort, er han som et lyttende rovdyr, av dem som sniker seg lydløst inn på sitt bytte før det plutselig slår til.

Han er kommet bort til senga, stiller seg ved hodegjerdet og løfter øksa til slag. Det er ennå så mye glør borte i peisen at han så vidt skimter hodene på puta. Lars ligger innerst ved veggen. Nils slår til ham i hodet med øksehammeren. Så slår han til kona, som er bare 30 år. En dump lyd høres idet en menneskeskalle knuses.

Så går Nils over golvet og bort til senga ved den andre veggen. Han er ikke så forsiktig nå som han har gjort det av med Lars og hans kone. I den senga han nå er kommet bort til ligger to gamle mennesker. Det er den 74-årige Peder Mikkelsen og hans 70-årige kone, de egentlige husmannsfolkene på Kanten. Lars Rødnes og hans kone og deres tre små barn er en såkalt innerstfamilie, som har enda lavere sosial status enn husmannsfamilien.

Gamle Peder ligger innerst ved veggen. Morderen får derfor ikke så lett ram på ham da han slår til med øksenakken. Men Peders kone dør øyeblikkelig av det fryktelige slaget hun får.

Plutselig hører Nils at en løper over golvet. I det samme smetter et menneske ut gjennom døra. Det er Lars Rødnes som, barbeint og nesten naken, tar flukten ut i vinternatten. Morderens øks hadde ikke truffet ham dødelig, bare svimeslått ham et øyeblikk.

Nå får Nils annet å tenke på en stund enn å fortsette myrderiene. Han forstår at Lars er på flukt, både for å redde sitt eget liv, og for å tilkalle hjelp. Bort til Rødnes er det ikke så lang vei, selv for en halvnaken barbeint mann i snø og vinterkulde.

Som en gråbein tar Nils spranget over kjøkkengolvet og ut gjennom døra. Lars må innhentes og uskadeliggjøres før han når frem til folk - Lars som er årsaken til at han har satt i gang denne fryktelige bloddåden på den fredelige husmannsplassen.

Den flyktende og vettskremte Lars er kommet ut på jordet bak stuebygningen, han løper for livet, enser ikke snø og kulde lenger. Men Nils, som er en sprek og smidig ung mann, haler fort innpå. Ute på jordet tar han igjen flyktningen. Lars forsøker først å rive øksa fra den desperate morderen. Da det ikke lykkes, ber han for sitt liv - ja, trygler om nåde. Men Nils bare deljer til den forsvarsløse mannen med et voldsomt slag av øksenakken, og Lars stuper død om i snøen.

Da morderen kommer inn igjen i kjøkkenet på Kanten, oppdager han at gamle Peder Mikkelsen ikke ligger i senga si. Hvor har så gamlingen tatt veien? Ut har han ikke våget seg i den kalde vinternatten. Det finnes ikke noen spor i snøen som vitner om det. Så må han ha gjemt seg et sted i stuebygningen. Nils ser fort at han ikke er å finne i kjøkkenet. Han går inn i koven ved siden av, men der er han heller ikke. Så må han ha tatt tilflukt til loftet, og dit opp går det en stige gjennom en luke borte ved peisen. Nils klyver opp den, og med en tyristikke finner han lett Peder, som har krøpet sammen i en krok. Også han ber for sitt liv, men forgjeves. Da morderen hogger etter hodet på den gamle husmannen, denne gang med øksebladet, kommer dette bort i skorsteinsmuren og får et stygt skår i eggen.

Nå hadde Nils tatt livet av alle de fire voksne menneskene som bodde på Kanten. Bare barna var igjen. Det var fire av dem. Tre — en gutt og to jenter mellom 5 år og et halvt år — var barna til Lars Rødnes og hans kone. De to minste lå i samme seng som foreldrene, mellom disse. Den eldste lå i en sengebenk sammen med en jente på 10 år. Hun var pleiedatter til gamle Peder Mikkelsen og hans kone.

Den desperate morderen tok først livet av de to minste barna, som lå i dyp søvn da han kom bort til senga, hvor deres døde mor lå i en blodpøl og med et gapende sår i hodet. De to små ble også slått ihjel med øksa.

Så gikk Nils bort til sengebenken. Der lå bare femåringen, den eldste av barna til innerstfamilien.

Mens morderen var borte ved senga til de to minste, hadde den 10-årige pleiedatteren til husmannsfamilien kommet seg opp av sengebenken og gjemt seg i en krok av kjøkkenet, vettskremt av alt det redselsfulle hun hadde vært vitne til.

Småen i sengebenken ble også et lett offer for den bestialske øksemorderen. Og nå var turen kommet til pleiedatteren. Nils fant henne fort i kroken hvor hun hadde forsøkt å stikke seg bort.

Folketradisjonen i Land vil ha det til at han hadde tenkt å skåne henne. Han hadde tatt en tyristikke og lyst henne inn i ansiktet og spurt om hun kjente ham. Da hun svarte: — Jau, je' kjenner deg, Nils! var også hennes skjebne beseglet.

Det sier seg selv at denne episoden må ha oppstått i folks fantasi. For hadde morderen skånet hennes liv, ville jo hele hans plan falt i fisk. Selv om jenta ikke hadde kjent ham igjen, hadde hun jo vært øyenvitne til hans grufulle myrderier — og dermed et vitne som alt i det første forhøret ville avslørt ham som en for¬bryter uten like i Norge i manns minne.

Åtte mennesker, derav fire mindre-årige barn, hadde falt som ofre for den umenneskelige øksemorderen. Men da han ikke var sikker på om han hadde drept alle som bodde der på plassen — det kunne jo tenkes at det lå en og sov i koven innenfor kjøkkenet, tente han på en tyristikke med glør fra peisen. Så gikk han inn i koven med den og lyste veggimellom. Men nei, det fantes ingen der inne.

Det var nå omkring midnatt. Nils gikk ut på jordet for å få liket av Lars Rødnes i hus. Der det lå, var det jo det farligste bevis mot ham som tenkes kunne. Han halvveis bar og slepte den døde mannen frem til trammen, løftet ham opp på den og bar ham bort i senga til de tre andre — hans kone og de to minste barna.

Mens Nils på denne måten sørget for å få liket av Lars i hus, passet han godt på at ikke det blodige hodet kom nær klærne hans. Og ute på jordet brøt han noen kvister av et tre. Med dem ga han seg til å feie snø over de verste blodsporene. Men han var ikke grundig nok. Det skulle vise seg å bli hans bane!

Nå var det på tide å lete etter det ulykksalige lommeuret, som hadde kostet så mange menneskeliv. Nils ga seg god tid til denne letingen. Det var ennå mange timer til daggry. Han lette høyt og lavt, overalt i stuebygningen — i kjøkkenet, i koven, oppe på loftet. Det var utenkelig at Lars kunne ha gjemt uret i uthuset, så dit gikk han ikke. Men alt han lette, var det ikke mulig å finne uret.

I sin vrede over dette, bante han på at han likevel ikke skulle gå tomhendt fra husmannsplassen. Det sto to skap i kjøkkenet, og der fant han forskjellige ting av verdi. Først og fremst en skinnpungt med 6 spesiedaler i. Han tok også en del lin, et vadmels-stykke, et strielaken, en hornkam og en foldekniv. Alt dette pakket han i en bylt, som han satte nær utgangsdøra.

Letingen etter lommeuret hadde tatt flere timer. Det var derfor bare to-tre timer til daggry, så det gjaldt å få satt fyr på huset og komme seg vekk mens det ennå var mørkt.

Nils hadde sett at det lå tyrived inne i koven. Han hentet glør fra asken i peisen og bar dette ut i koven, der han gjorde opp ild. Det gikk bare noen minutter før ilden fra tyriveden tok til å slikke oppetter den knusktørre tømmerveggen i koven. Da visste han at stuebygningen snart kom til å stå i lys lue. — Det var på tide å komme seg på hjemvei.

Fra Kanten var det en halv mils vei opp skoglia til Narumsbakken. Underveis dit opp kom Nils til å tenke på at han hadde etterlatt mange fotspor både rundt stuebygningen og ute på jordet på Kanten. Men varmen fra brannen ville nok smelte snøen omkring huset og utslette mange av sporene. Verre var det med sporene ute på jordet. Han håpet at en snøbyge eller to ville utslette også disse.

Det var ennå mørkt da han kom hjem til Narumsbakken. Der var ingen oppe. Han gikk opp på stall-trevet i uthuset, åpnet bylten med «tjuvgodset» fra Kanten og gjemte det der. Bare skinnpungen med de seks spesiedalerne i, hadde han på seg.

Så ruslet han inn i sin husmannsstue, der alle sov. Han fant frem barberkniven og vaskevannsfatet og sørget for å få flidd seg. Nils vekket så sin kone og fikk henne til å sette frem mat til seg. Da han hadde spist seg mett, la han seg på senga for å få noen timers søvn. — Han fylte 25 år den dagen, torsdag 24. januar.

Ved halv fem-tiden den morgenen våknet folk på gården Rødnes av et kraftig lysskjær i sør. Da de så ut gjennom vinduene oppdaget de at flammer og røyk veltet opp over grantoppene. Det var tydelig at ild var løs på husmannsplassen Kanten.

Da folk et kvarter senere kom løpende dit, sto flammene høyt til værs, særlig ut fra vinduet i koven og fra loftsgluggen på stuebygningen. Merkelig nok var det ingen som forsøkte å åpne døra inn til kjøkkenet — det ble senere påstått at den var stengt innenfra. Men et vindu inn til kjøkkenet ble knust, og gjennom det ble det ropt både på Lars Rødnes og Peder Mikkelsen. Men ingen svarte.

I neste øyeblikk slo flammene ut gjennom det knuste vinduet, så det var for sent å komme inn i huset, som snart var helt overtent. Etter som det ikke var blitt svart på tilrop utenfra, gikk man ut fra at alle som oppholdt seg i den brennende stuebygningen alt var døde. Det ble derfor oppgitt å forsøke å slukke brannen. I stedet ga folk seg til å bære ut forskjellige ting fra stabburet, som lå så nær stuebygningen at det en stund var fare for at også dette huset kom til å bli flammenes rov.

Da folk utpå morgenen forlot Kanten, der stuebygningen var brent helt ned, var alle som gikk derfra sikre på at de to familiene som hadde bodd der, var omkommet på grunn av brannen. Noen annen dødsårsak var ikke tenkelig. Men det var jo fælt at så mange mennesker — åtte i alt — hadde brent inne.

Utpå formiddagen våknet Nils Narumsbakken. Han kom seg opp av senga i en fart og fikk tak i sin kone og sin mor. Til begge sa han at dersom noen kom til å spørre om han hadde vært hjemme om kvelden og natten, måtte de stå fast på at det hadde han vært. Det var ikke vanskelig å få moren med på en slik løgn. For Berte Hansdatter Narumsbakken, som hun het, var en slu og forslagen kvinne, med et meget dårlig rykte blant sine sambygdinger. I folketradisjonen i Land står hun som et ytterst ondskapsfullt menneske, som særlig hadde hatt en slett påvirkning på sønnen Nils. Ja, mange der i bygda mente at hun bar en god del av skylden for hans forbrytelser - også hans forferdelige udåd på Kanten. Helt fra han var en guttunge hadde hun oppmuntret ham til å lyve og stjele. Og dersom noen skulle finne på å irettesette eller anmelde ham for hans tyverier, gikk hun stadig og maste på at han måtte hevne seg på dem.

Om kvelden samme dagen som stuebygningen på Kanten hadde brent ned, kom en ung jente innom Narumsbakken. Hun fortalte da om brannulykken på Kanten og syntes det var fryktelig at den hadde krevd så mange menneskeliv. Det syntes også Nils, som tilføyde at vel ingen i manns minne hadde hørt om en fælere ulykke der i bygda.

Da asken på branntomta på Kanten var blitt kald, ved middagstid branndagen, fant man etter hvert de forbrente levningene av de: som hadde bodd der. Likene var så oppbrent at det var vanskelig å se om de hadde vært utsatt for vold. Det var det heller ingen som hadde i tankene.

Det var gått to døgn etter brannulykken uten at det hadde falt snø. Noe som gjorde Nils Narumsbakken urolig. Og det med god grunn.

Om formiddagen lørdag 26. januar gikk to karer og rotet i aske og grus på branntomta på Kanten. Trolig var det lommeuret til Nils Rødneseie de lette etter. Det som skulle være hovedbeviset mot «tjuvknekten» Nils Narumsbakken for hans frekke lommetyverier på auksjonen etter sognepresten den oktoberdagen året i forveien.

Mens de to karene holdt på med letingen på branntomta, gjorde de en oppdagelse som var mer enn mistenkelig. Fra trammen til den nedbrente stuebygningen ga de seg nemlig til å følge noen fotspor med blod i ned til en eng nær Randsfjorden. Det var tydelig at to mennesker hadde avsatt disse sporene, begge menn. Den ene hadde vært barbeint, den andre gikk i uvanlig digre støvler eller sko.

Fotsporene stoppet brått ved et tre nede på jordet. Der var det en stor grop i snøen, et tydelig avtrykk etter en menneskekropp. Rundt gropa var snøen oversprøytet med blod. Det var også merker etter at en hadde forsøkt å feie snø over de verste blodsporene. På trestammen var det også blodflekker, og blodige hender hadde grepet om et par av grenene på treet.

Karene som hadde oppdaget alt dette, forlot straks branntomta og meldte fra til lensmannen i bygda om hva de hadde sett. Og samme dag visste hele bygda om deres oppdagelse. Ingen var lenger i tvil om at brannen på Kanten var blitt påsatt for å skjule den mest umenneskelige forbrytelse.

Hvem kunne ha utført denne? Det var heller ikke noen i tvil om som kjente til den forestående straffesaken mot Nils Narumsbakken. Der i bygda hadde Nils, som før nevnt, et meget dårlig rykte. Han var troende til hva som helst, selv noe så redselsfullt som det som tydeligvis hadde funnet sted på Kanten.

Etter ordre fra den offiseren som var sjef for «Lands Kompagni af valderske Bataillon» ble Nils Narumsbakken arrestert hjemme på husmannsplassen. Det foregikk meget raskt, trolig samme dag som de to karene hadde gjort den uhyggelige oppdagelsen på branntomta. Fogden i distriktet ga ordre til ransakelse på husmannsplassen. Men det ble ikke funnet noe av tyvegodset fra Kanten. Derimot fant man et par sko som passet helt til de såleavtrykkene som ble tatt av fotsporene omkring branntomta. Og de skoene tilhørte Nils, som hadde uvanlig store føtter.

Det ble foretatt en ny ransakelse på Narumsbakken. Da ble det funnet en lommekniv. Ifølge flere vitners utsagn hadde den tilhørt en av beboerne på Kanten.

Da Berte Narumsbakken, mor til Nils, ble spurt om sønnen hadde vært hjemme den natten mordbrannen på Kanten fant sted, svarte hun uten å blunke at det hadde han vært. Nils' kone derimot tilsto fort at han ikke hadde vært hjemme. Hun kunne også fortelle at om morgenen branndagen hadde hun sett at han hadde en skinnpung på seg med en 5-dalerseddel og en daler-seddel i. - Denne skinnpungen ble også gjenkjent av vitner som brukte å vanke i hjemmet på Kanten. Et vitne visste også at en av dem som bodde der, sannsynligvis Lars Rødnes, hadde mottatt de to pengesedlene et par dager før mordbrannen.

Mor til Nils Narurnsbakken, som i de første forhørene påsto bestemt at sønnen hadde vært hjemme den natten udåden på Kanten fant sted, ble tatt i nye forhør. Og denne gang måtte den forherdede kvinnen endelig ut med sannheten. Han hadde ikke vært hjemme, tilsto hun. Hun ble nå satt i arrest, siktet for å ha avgitt falsk forklaring.

Den såkalte syns- og obduksjonsforretning som distriktslegen foretok av likene etter mordbrannen, ga ikke noen sikker konklusjon på hva som var dødsårsaken. Til det var likene for oppbrent. Men sannsynligvis hadde de forulykte vært utsatt for vold før brannen oppsto.

Ved de første forhørene av Nils Narumsbakken var det ikke mulig å få ham til å tilstå den forferdelige udåden på Kanten. Men noe alibi for at han ikke hadde vært der på plassen den natten, greide han heller ikke å komme med. Og etter hvert som bevisene mot ham ble stadig sterkere, var det tydelig at de gjorde et dypt inntrykk på ham. De soldatene som holdt vakt over ham i arresten merket etter få dager at han mer og mer gikk i seg selv og var ulykkelig. Det var tydelig at angeren og samvittigheten for alvor gjorde seg gjeldende, og at han snart kom til å tilstå sin grufulle forbrytelse.

Da den offiseren som om kvelden den 3. februar hadde inspeksjonen i arresten hvor Nils satt, steg inn til ham, gikk arrestanten straks til bekjennelse. Han - og han alene - hadde begått den redselsfulle ugjerningen. Heller ikke hadde han hatt noen medviter, fortalte han.

Dagen etter ble Nils tatt i nye forhør. Han fastholdt da tilståelsen fra kvelden før og ga nå en mer detaljert forklaring om hva som hadde hendt den redselsnatten på Kanten. Den ulykkelige forbryteren følte nå en sterk trang til å lette sitt hjerte, og det var ingen grunn til å tro at han ikke holdt seg til sannheten.

Det ble nedsatt en såkalt kombinert kommisjon som skulle undersøke saken nærmere, og samtidig dømme i den. Denne kommisjonens dom falt 18. mars. På det tidspunkt satt Nils Narumsbakken i arrest på Akershus festning. Etter at han var blitt kjent med kommisjonsdommen, ba han om at det ble tatt opp et såkalt garnisonsforhør. Under dette avga Nils en enda mer omstendelig forklaring om hendelsesforløpet på Kanten. Noen av de nye detaljene han kom med var mer korrekte og presise enn hva han tidligere hadde fortalt.

Når han før hadde forklart seg noe mer ullent når det gjaldt enkelte detaljer, skyldtes det ikke minst hensynet til moren. Han forsøkte så godt det lot seg gjøre å dekke henne. Det var vanskelig å tro at hun kunne ha oppmuntret sønnen til å begå udåden på Kanten, eller at hun visste om den før mordbrannen kom for dagen. Men hun hadde avgitt falsk forklaring, og hva verre var - hun hadde flyttet tyvegodset fra stalltrevet hjemme på Narumsbakken til et mer hemmelig skjulested.  Høyesterett dømte henne da også til den tids maksimums-straff for første gangs heleri, som var ett års tukthus. Etter at den dommen var falt, var det tydelig at Nils ikke holdt noe tilbake av den hele og fulle sannhet om sin uhyggelige forbrytelse.

Før kommisjonsdommen falt den 18. mars, hadde kommisjonen sørget for å få så mange opplysninger om Nils som mulig. Blant disse kan nevnes at han 1. januar 1831 hadde latt seg «innrulle» som musketer ved ”valderske nationale Musketerkorps' landske Kompagn”.

Og det var en god attest han hadde fått fra kompanisjefen. Han ble karakterisert som «en ædruelig, lydig og rask Soldat». Derimot var det ingen god attest sognepresten i bygda kunne gi Nils. Ifølge den hadde han «fra Ungdommen af paa flere Maader have ytret et ondt Gemyt, som dels har vist sig i Lyst til Tyveri, dels i Hang til Had og Hevn». Stort likere var ikke det rykte han lenge hadde hatt blant sine sambygdinger - som «en ilde berygtet Person».

Hva lød så den kombinerte kommisjons dom av 18. mars på? Jo, Nils Narumsbakken skulle ifølge den «miste sin Hals og derefter at brændes, samt til de skadelidte at udrede en Bod af 40 Lod Sølv eller 20 Speciedaler, og lige saa meget til Statskassen». Han ble også dømt til å ilegges såkalt skadegjeld og betale halvparten av saksomkostningene. Den andre halvpart av disse skulle hans mor betale.

Høyesteretts dom i straffesaken mot Nils Narumsbakken falt 21. juni samme år. Den stadfestet kommisjonsdommen av 18. mars. I en innstilling som ble gitt av Høyesterett 28. juni, ble det understreket at det ikke kunne komme på tale å anbefale noen benådning av forbryteren. Denne innstillingen ble tiltrådt av Justisdepartementet, som tilføyde en bemerkning om at «den forøvede Ugjerning fra alle Sider betragtet er skrækkeligere end nogen i Mands Minde her i Landet begaaet». Den 15. august befalte så kongen at dommen skulle fullbyrdes «uden Formildelse».

Blant de mange fangejern som oppbevares på Politimuseet i Oslo i dag, er det ett som virker mer skremmende og umenneskelig enn noen av de andre. Det er så grovlenket at en skulle tro det var smidd til en okse og ikke til et menneske. Dette nesten grotesk solide fangejernet med livgjord og fotjern ble båret av Nils Narumsbakken, massemorderen fra Land! Om fangejernet var smidd spesielt for ham vites ikke. I tilfelle må det ha vært for å markere at han hadde gjort seg skyldig i en forbrytelse som var verre enn noen annen begått i Norge i fredstid.

Den ulykkelige Nils hadde sikkert dette fangejernet på seg da han om formiddagen den 1. september 1833 ble ført ut fra sin celle på Akershus festning i Christiania for - under militær eskorte — å bli transportert til sin hjembygd i Land. Der skulle henrettelsen finne sted - nærmere bestemt på branntomta på Kanten, hvor hans fryktelige ugjerning hadde foregått. På skafottet, som var reist på en liten forhøyning omtrent 50 meter fra der stuebygningen hadde stått, skulle Nils «miste sin Hals» klokka 10 om formiddagen den 7. september.

Før han satte seg opp i vogna utenfor festningen, hadde han fått en av soldatene til å kjøpe en pose kaker for seg. Den skulle hans kone og ett-årige barn få. Så tok den lange kjøreturen nordover mot Hadeland og Land til, en hesteskyss som nok minst tok et par dager.

Den gamle skarpretteren Lædel i Christiania, som sannsynligvis bodde i det såkalte Rakkerstredet, skulle foreta henrettelsen av Nils Narumsbakken. Skarpretter-yrket gikk gjerne i arv fra far til sønn, og Lædel tilhørte en gammel skarpretterfamilie. Han hadde hogd hodet av mang en dødsdømt forbryter gjennom årene, men var nå en så gammel mann at han ikke lenger var så stø på hånden - eller hendene - som en bøddel burde være. Under de henrettelser han inntil da hadde utført, hadde det imidlertid ikke vært noe å utsette på hans håndtering av den bredbladede øksa med den knivskarpe eggen og det korte skaftet.

Tre slike bøddeløkser oppbevares i Politimuseet, og den ene av dem skal være benyttet da Nils Narumsbakken ble henrettet.

Om morgenen 7. september hadde en kommando på 300 soldater fra det «valderske Korps» tatt oppstilling rundt skafottet. Utenfor denne ringen av håndfaste bevæpnede menn tok så publikum plass. Og i første rekke - nærmest soldatringen - var det påfallende mange kvinner. Dette var en gammel tradisjon og neppe noe uttrykk for at kvinner var mer oppsatt på å se henrettelser og blod enn menn. Hvorfor hadde så mange kvinner sørget for å komme så nær skafottet som mulig? Jo, det var en gammel overtro at blod fra en halshogd forbryter hadde legedom mot forskjellige skavanker og sykdommer. Så snart forbryterens hode hadde falt, gjaldt det å komme frem til skafottet og fukte tørklær og andre tøystykker med hans blod (eller hennes - atskillige kvinner mistet også «sin Hals» på skafottene som var reist her i landet i forrige århundre).

I de tider var det smått bevendt med forlystelser for folk, særlig utover bygdene. En henrettelse var en offentlig «forestilling» som i all sin gru hadde en egen tiltrekningskraft. Derfor strømmet det folk til når en forbryter skulle halshogges.

Slik var det også den formiddagen da massemorderen Nils Narumsbakken skulle henrettes. Ja, ifølge folketradisjonen i Land strømmet tilskuere til i slike mengder fra tidlig om morgenen den dagen at det skal ha vært minst et par tusen som overvar det blodige «skuespill» - som i dette tilfellet ble ekstra blodig. Det fortelles at mange, særlig unggutter, hadde klatret opp i trærne rundt skafottet for å få det best mulig utsynet over det som skulle skje.

Skarpretteren, gamle Lædel, var alt på plass på skafottet da Nils Narumsbakken, under militær eskorte, ankom til retterstedet. Der på skafottet var blokken satt opp, ute på kanten, og i blokken var det skåret ned en fordypning hvor den dødsdømte skulle plassere halsen sin - liggende eller sittende i knestilling innenfor. Straks Lædel hadde entret skafottet hadde han sørget for å skjule øksa så godt at ikke Nils skulle få se den.

Da Nils steg opp på skafottet, barhodet og iført bukse og jakke, var han ledsaget av presten Peter Fredrik Bassøe. Presten talte med ham, og da han spurte om han erkjente sin skyld, svarte. Nils et høyt og tydelig: — Ja!

Det gjorde et sterkt inntrykk på folk å være vitne til den ro og fatning som hele tiden preget den dødsdømte oppe på skafottet. Visst var han den angrende synder. Men med rak rygg og løftet hode gikk han frem til blokken, tok så av seg jakka og gjorde seg klar til å knele ned. Et tørkle ble bundet over øynene hans før han knelte ned ved blokken - med halsen på denne. Like før Lædel løftet øksa til hogg var det døds-stille rundt skafottet, og i stillheten hørtes bare stemmen til Nils. Han ba høyt og inderlig.

Så falt hogget. Men Lædel, som skalv merkbart på hendene, traff ikke godt nok. Han løftet øksa til et nytt hogg. Heller ikke denne gang fikk han skilt hodet fra halsen.

Flere av tilskuerne skrek av redsel. Noen falt om i svime.

Gamle Lædel hogg til igjen — det var tredje gangen. Og ennå satt hodet på halsen.

Mange av tilskuerne snudde seg nå vekk, orket ikke se mer på dette blodige og uhyggelige «skuespillet». En og annen unggutt falt bevisstløs ned fra treet han hadde klatret opp i.

«Først efter det fjerde Hug med paafølgende Sagning med Øxen lykkedes det at faa Hovedet skilt fra Kroppen, som derefter overgaves til det brændende Baal», sto det å lese i en avis noen dager etter den makabre henrettelsen av Nils Narumsbakken.


Tilrettelagt av: Digitalisert av Knut Egil Kvarving

Stem nå:   0